Røyrvik og Lierne 2013

Tradisjonen tro ble det også i år en sommertur i den norske fjellheimen. Etter mange år i Børgefjell ble vi enige om å utvide horisonten, hva angår turdestinasjon. Røyrvik- og Lierne kommuner ble valgt, i håp om å finne områder med flott natur og godt fiske. Det fant vi, til gangs! Jeg vil ikke nevne navn på vannene vi fisket i, men inntrykket vårt var et tilnærmet like fantastisk fiske uansett hvor vi dyppet utstyret i vannet. 

  

Jeg og Torje startet fra Skorovass på søndags formiddag i godt vær. Eigil skulle møte oss i fjellet et par dager seinere. Begge hundene fikk bære kløv, Frisk for første gang, så kløven hans var pakket lett, med klær og suppeposer. Etter to-tre timers gange kom vi frem til en lovende liten tjønn.

Varmt og vindstille, ikke akkurat storørretvær, men vi måtte bare prøve. Etter en halvtimes fiske satt både jeg og Torje måpende i lyngen, med flere storørreter liggende foran oss. Alle mellom 52 og 58 cm lange, anslagsvis mellom 1,5 og drøye 2 kg. Vi ble raskt enige om å avslutte fisket, vi hadde tross alt mat for flere dager.
Og for en kvalitet, blodrød i kjøttet.

Vi gikk videre og kom etter vært frem til stedet vi hadde avtalt å møte Eigil et par dager senere. Plassen skulle fungere som camp, mens vi skulle utforske områdene rundt med dagstursekk og fiskestang. Før vi krøp inn i teltene på søndagskvelden fråtset vi i storørretfiléter stekt i smør. Eneste tilbehør var salt og pepper, samt en liten boks Dahls øl, på deling. 

Mandagen våknet vi til godt vær. Vi hadde bestemt oss for å utforske høyfjellsterrenget til Ragnar Lyng i Havdalen. Håpet var å komme i kontakt med den sære storrøya som området er kjent for. Fisket oss oppover i fjellet og lurte flere fine fisker, de fleste fikk friheten tilbake.
Etter hvert ble vegetasjonen lavere og lavere, før den stort sett besto av lav lyng og lav. Tjønnene var krystallklare og vi måtte åle oss stille frem mot bredden for å ikke skremme fisken. De første kastene på en ny plass ble alltid tatt 5-6 meter fra vannkanten, for å være sikker på å ikke vise vår tilstedeværelse for røyer på matsøk på grunna. Etter noen kast smeller det for alvor til på røyesluken min, en bitteliten rød sak, som jeg aldri i min villeste fantasi ville brukt for å lure ørreten. Men på røya fungerer den utmerket. Det første utraset er voldsomt. 40 meter snøre ut av snella på noen intense sekunder. Fisken er fin. Etter noen spennende minutter ligger røya i håven. En flott hannfisk på ca. 1,5 kg!

Tilbake i campen var både hunder og folk rimelig slitne etter turen, som ble noe lengre enn vi i utgangspunktet hadde planlagt. Utrolig hvor fort timene og kilometerne går når man koser seg i flott natur. Uansett, ørretfilétene fra gårsdagen smakte utmerket også i dag. Smørstekte, med salt og pepper. For å få litt variasjon, lagde vi en helt fantastisk røyebuljong, fullstappet av smak og et utseende utav en annen verden! 

Tirsdag våknet vi i rett tid for å ta imot Eigil som skulle komme på morgenkvisten med en nykokt kjel med kaffe. Eigil hadde sovet litt for godt og var ikke å se før kjel nr. to med kruttsterk kaffe hadde funnet veien ned blant ørretfiléter og røyebuljong fra kvelden i forveien. Men etter hvert kom da Eigil traskende over fjellkammen og en ny kjel ble satt på bålet. Gode fiskerskrøner var overflødige etter opplevelsene vi hadde hatt så langt, så Eigil var rimelig ivrig på å få prøvd fisket. Været hadde forandret seg. Sol hadde blitt til mørke skyer, flau vind til kuling. Men fremme ved en ny tjønn var fisket fortsatt godt. Flere fisker lot seg lure av utstyret, ingen under 7 hg.

På tur tilbake til campen gikk jeg og Eigil en liten omvei for å se om det var ryper i terrenget. Det var det dessverre lite med. Vi gikk oss derimot rett på et stort fjellrevhi. En stor morenehaug var gravd ut til et nettverk av ganger og huler. Sportegn rundt hiet gav indikasjoner på at det nylig hadde vært rev i området. Om det var rødreven som hadde vært der eller om dens mindre slektning var skyld i sporene skal være usagt.

Igjen sto fisk på kveldsmenyen. Denne gang i en klassisk "Børgefjellsgryte", bestående av alt mulig vi finner i sekkene våre. Onsdag måtte Torje dra ned, mens jeg og Eigil rev camp og gikk videre. Ved siste leirplass var fisket helt greit. Vi hadde nok blitt en smule bortskjemt, da vi tok oss selv i å bli småirritert da en ørret på 6 hg kastet seg over sluken. Fikk i tillegg flere på rundt kiloen, så "fullstendig" håpløst var det ikke :-)

Bestemte oss heller for å ta en tur å se etter rypa på kvelden, noe som ble en gedigen skuffelse. Ingen ryper å se på drøye to timer, i et tilsynelatende fantastisk rypeterreng. Generelt var det utrolig dårlig med lirype å se på turen, mens fjellrypa hadde hatt bedre hekkesuksess, med flere fine kull.

Dagen etter tok vi det særdeles rolig. Vi visste at vi måtte dra ned, men ingen av oss hadde vel egentlig lyst til å avslutte eventyret. Det ble flere kjeler kaffe, akkompagnert av mimrehistorier, fremtidige fisketurplaner og tanker rundt den kommende høsts jakt. Alle som var med på turen blir trolig å se til samme tid og samme sted neste år...

Om tre ukers tid settes kursen for Vilhelmina og høstens første store eventyr!